Bøker som mora di kan like

Jeg er så heldig at jeg vokste opp i et hjem med et leksikon. Aschehougs konversasjonsleksikon, den femte utgaven i totalt 20 bind. Solide saker, både i innhold og vekt. For meg var leksikonet en bruksgjenstand, et verktøy. Derfor lå det strødd på gulv og bord, gjerne oppslått på steder der det var noe jeg skulle lese eller notere meg. Skulle du ta deg fram på gulvet på gutterommet, måtte du trø varsomt, slik at du ikke tråkket på en artikkel om Romerrikets vekst og fall eller den om fotosyntesen.

Dette irriterte mora mi, for å si det diplomatisk. Hun sa, med rette, at leksikon var dyre ting, og ikke burde ligge å flyte på gulvet, og kanskje bli ødelagt. Hun hadde selvsagt rett (i retrospekt har mødre forbausende ofte rett. Ikke sitér meg på det!), men for meg var leksikonet som sagt et verktøy. Og man har vel ikke verktøy stående på utstilling?

Jeg hadde et mål om å kjøpe meg et eget og nyere leksikon når jeg ble voksen. Men plutselig var det slutt. Leksikonene i 20 bind var borte! Wikipedia tok over med en fascinerende enkel forretningsidé: Samle all verdens kunnskap og gjøre den tilgjengelig på alle språk – gratis. Og det mest utrolige – alle kunne bidra!

Papirleksikonene klarte seg ikke. Den siste utgaven av Store Norske leksikon kom i 2007. I 2012 var det slutt for Encyclopedia Britannica i papirversjon, 244 år etter førsteutgaven.

Selv har jeg blitt en storforbruker av Wikipedia. Jeg leser og leser, og tenker «bare én artikkel til!» Men sitter du der, dypt inne i indianernes historie, og plutselig leser du om utdødde språk, og vips! så er du inne på nyere fransk litteratur. Eller noe annet. Da går timene fort.

Heldigvis går det bedre også for de tradisjonelle leksikonene. Selv om Store Norske Leksikon måtte gjennom noen tunge år på slutten av 2000-tallet, så har det nå funnet en forretningsmodell som tilsynelatende virker: Lesertallene for snl.no øker, og snart har nettutgaven av Store Norske Leksikon like mange lesere i timen som hele salget til den siste papirutgaven! Og bra er det, for Wikipedia trenger, som alle andre, konkurranse, og det er viktig at et levende språk har sitt eget leksikon.

Og best av alt – du kan slå opp og lese og legge til sides så mange artikler du bare vil, uten at du risikerer å snuble i bøkene dine. Leksikon på nett er altså ikke bare fint for deg, det er også bøker som mora di kan like!

Det vakreste ordet jeg vet

Det tristeste ordet jeg vet er Gemeinsamkeit.

De som har kjempet seg gjennom tysk C-språk vet at det betyr «fellesskap.» -«Fellesskap kan umulig være trist,» tenker du kanskje. Det har du selvsagt helt rett i. Men en gang tidlig på nittitallet, utenfor Berlin, så jeg en graffiti hvor det stod «GemEINSAMkeit». Midt i fellesskap stod ensom. I 20 år har dette fulgt meg: Midt i fellesskapet finnes ensomheten.

Ensomheten blir av og til kalt en av vår tids folkesykdommer. En studie fra SSB i 2007 viste at 1 av 5 nordmenn sliter med ensomhet minst «av og til». Vi finner en økt sannsynlighet for å være ensom blant kvinner, eldre over 70 år, single/enslige, lavt utdannede, folk utenfor arbeidslivet og de som mener at egen helse er dårlig. Hvor du bor betyr mindre: Det finnes like mange ensomme (i prosent) i storbyene som i de minste kommunene.

Samtidig er ensomheten så skjevfordelt: Mange av oss omgås folk hele tiden; kollegaer, familie, venner, folk i sosiale lag og foreninger – vi er stort sett aldri alene med egne tanker! Og skulle det skje, så har vi 500 venner på Facebook vi kan kontakte. Det liker vi i alle fall å tro.

Men ensomheten er noe annet enn aleneheten. Du kan være ensom uten å være alene, og alene uten å være ensom. I vår tid er aleneheten et luksusgode, mens ensomheten er en sorg.

Historien om Reidun Synnøve Orest, en enke på 88 år uten noe særlig familie rundt seg, som annonserte etter noen å feire jul sammen med, har rørt mange av oss. Nå strømmer det på med brev fra folk som ønsker å feire jul sammen med Reidun. Jeg skal innrømme at jeg kjente klumpen i halsen i går da Reidun ble intervjuet på Dagsrevyen.

Men utfordringen nå er ikke å glemme alle de andre Reidun’ene. Det er mange der ute som trenger noen å dele tid og tanker med, ikke bare i julen, men også resten av året. De aller fleste av oss er snille og pålitelige som vil våre medmennesker vel. Kanskje kan vi lage mintid.no, der vi kan melde inn overskuddstid og underskuddstid; tid som kan fylles med noe eller noen. Selv hadde jeg som nyttårsforsett for 2012 at jeg skulle bli besøksvenn for Røde Kors. Jeg tok kontakt, og fikk detaljene om informasjonsmøtene de skulle avholde. Jeg kom ikke lenger. Og, nei, det er ikke tanken som teller. Men 2013 gir meg nye sjanser!

1 av 5 nordmenn er ensomme. Det betyr at rundt den ene står fire av oss som ikke regner oss som ensomme. Det bør ikke være en umulig oppgave for oss fire. Rundt ensom står fellesskap.

Det vakreste ordet jeg vet er Gemeinsamkeit.

Tillit er et ord som leses likt begge veier

Noen ord blir de samme uavhengig av hvilken vei du leser dem. Det lengste ordet på norsk (bokmål) er regninger, mens skulle du få besøk av Agnes i senga, så funker det både framlengs og baklengs, for å si det slik. Slike ord kalles «palindrom«, og det palindromet som er annerkjent som det lengste i noe språk er det finske saippuakivikauppias, «såpehandler».

Tillit er et palindrom. Tillit er en gjensidighet, en toveis sak, det er noe palindromsk over det, om du vil.

Du hører ofte banksjefer si at «vi lever av tillit», det vil si at kundene må kunne stole på bankene. Det stemmer selvsagt, men stoler bankene på kundene?

Et fascinerende uttrykk for hvor lite enkelte banker stoler på kundene sine så jeg i London nylig, der det fremdeles finnes bankkontor hvor man som kunde blir behandlet som kriminell. Skranken er glass, stål og mikrofoner, og kundene må stå pent oppstilt i kø for å få slippe til. Og så har vi pennene da! Har du lagt merke til at enkelte banker (og en del andre virksomheter også), har penner med tråd i, slik at du som kunde ikke skal stjele den? Noen banker har gjort det stikk motsatt; både Barclays og Metro Bank tilbyr kundene å ta med pennene. Så fungerer de som gratis reklame for banken!

Men kundene stoler heller ikke på bankene. I Storbritannia var det 19 % som i 2010 mente at bankene ble drevet godt, mot 90 % (!) i 1983. I USA har tilliten amerikanske bankkunder har til bankene vært i nærmest fritt fall siden 2006. Når millioner av mennesker stoler på at helt nye aktører som PayPal kan flytte pengene deres, og når amerikanere demonstrerer i gatene med «God hates banks«-plakater, er tillitskrisa da total?

Jeg tror at banker og kunder har en jobb å gjøre for å øke tilliten til hverandre. Bankene kan for eksempel begynne med å involvere kundene mer i utviklingen av nye produkter og tjenester. Da vil de vise at de stoler på at kundene vet hva de trenger.

For bankprodukter og banktjenester er viktige for folk. Det er i nettbanken (og i økende grad i mobilbanken) du betaler dine regninger, det er boliglånsrente og familiens økonomi du etter leggetid diskuterer med din kone Agnes i senga, og banken er med når du lurer på å starte for deg selv som saippuakivikauppias. Og uten gjensidig tillit fungerer det ikke!

«Direktebank»? Nei, takk!

Jeg har aldri likt begrepet «direktebank». Med «direktebank» menes i praksis banker uten fysiske bankkontor. Den meste kjente i Norge er Skandiabanken. Det spesielle med den er at den ikke er et underbruk av en eksisterende bank i Norge, slik for eksempel ING Direct er en del av ING.

20120322-221322.jpg

Hvorfor liker jeg ikke begrepet «direktebank»? Jo, for det første: Hva er motsatsen til «direktebankene»? «Indirektebanker»? Eller «indirekte banker»? Det gir ikke mening å snakke om en bank med fysiske bankkontor på denne måten, og det er fordi det ikke gir mening å bruke begrepet «direktebank» slik det brukes.

For det andre – og det henger sammen med det første – om noe, sett fra et kundeperspektiv burde det vært omvendt: I banker med bankkontor kan du henvende deg ‘direkte’, ansikt til ansikt, til en ansatt, mens en bank uten kontor må du kontakte ‘indirekte’ via Internett. Tullete begrepsbruk, selvsagt, men like fullt noe bedre, etter min mening.

For det tredje: Som jeg har skrevet om tidligere, er alle banker, inkludert de såkalte «direktebankene», er i ferd med å bli mer ‘indirekte‘. For å spissformulere: en bank som har som mål å overleve morgendagen er i ferd med å bli mer avhengig av Apple enn den er av god kontorbeliggenget.

For det fjerde signaliserer begrepet «direktebank» at det er noe annerledes med disse bankene. Det som er annerledes er at de ikke har fysiske bankkontor. Men i dag er det ikke om en bank har eller ikke har nettbank som utgjør en forskjell. Alle banker har nettbank (og i økende grad mobilbank). Det er helt umulig å tenke seg å starte en bank i dag uten digitale løsninger. Det som utgjør en forskjell i dag er om banken har kontor eller ikke. Dersom det er behov for å sette et stempel på en viss type bank, så er det på dem med bankkontor. For å si som Espen Egil Hansen, digitalredaktør i VG, sa i et intervju for et par år siden:

Vi må gå fra å være en avis som har et nettsted, til å bli en nettavis som også utgir en avis

Det samme kan vi si om banker: Ikke bare har alle banker nettbank. Alle banker er nettbaserte banker. Men noen nettbaserte banker har også bankkontor. Eller sagt litt annerledes: «Vi er en kontorbasert bank med digitalbank (nettbank, mobilbank), men vi må bli en digitalbank som også har bankkontor.» I denne formuleringen ligger en revolusjon.

Jeg tror også at begrepet «direktebank» speiler en tro på at banker uten fysiske bankkontor er en bank uten mennesker i. Det stemmer ikke. Skandiabankens suksess er også et resultat et godt kundesenter. Det kan godt være at begrepet ga mening for 15 år siden. Men i dag er det ikke presist eller målrettet nok til å forklare likheter og forskjeller mellom bankers forretnings- og distribusjonsmodell. I et senere innlegg skal jeg forsøke å hoste opp noe bedre.

Skriften og talen: Teknologifrykt anno 1300

På slutten av høymiddelalderen, rundt år 1300, var det murring og uro blant dem som på den tid var ‘folk flest’, nemlig bøndene. De murret over mye av det samme som folk flest murrer over i dag, som skattenivå og dårlige politiske beslutninger. Men det var også noe nytt som skapte uro blant folket på denne tiden, og det var den nye teknologien som het «skrift.»

Bondesamfunnet hadde i all hovedsak vært et muntlig samfunn. Runeskriften hadde selvsagt eksistert, men det er begrenset hvor mye du gidder hogge i stein. Det var talen som gjaldt; lover og regler ble overlevert muntlig, kunnskap måtte overføres ved tale, ved mistanke om en forbrytelse var det om å gjøre å mønstre edsvorne menn som kunne gå god for deg, og den som var mest poppis på fest var den som kunne flest artige historier og viser.

Skriften og pergamentet endret på dette. Nå ble lover og regler skrevet ned, og kunnskap og fortellinger kunne forflytte seg uavhengig av den som kunne det. Landet skulles bygges med lov, og det betød skrift. Et godt muntlig ord ble mindre verdt enn ett som var skrevet ned.

Bøndene likte dette dårlig. Det utfordret deres makt. Gammel hevd og klar tale på tinget ble mindre verdt i møtet med lovens bokstav. Han som husket best var ikke lenger kongen på haugen – det var han som kunne skrive og lese.

I vår tid står striden mellom to former av det skrevne ord – det analoge (som med unntak av boktrykkingen ikke har endret seg nevneverdig på 700 år) og det digitale. Bokbransjen og bibliotekene sliter med å tilpasse seg en ny digital hverdag (skal bibliotekenes ebøker være utlånt?). Mellommannens betydning faller bort. La meg bruke blogging som eksempel: Det er ingen forlegger som avgjør om det en blogger skriver er lesverdig – det avgjør leserne, hver enkelt og som fellesskap.

Slik sett kan det være at digitaliseringen av det skrevne ord hadde falt i god jord hos 1300-tallsbøndene. Nå er det ikke han som kjenner noen som kan masseprodusere analog skrift i fysiske bøker som når ut med et budskap, men hun med det gode minnet, de artigste historiene og den beste evnen til å la ord bli til bilder i hodene på dem som sitter rundt det digitale leirbålet.

(Historisk kilde: «Norvegr», bind 1: 240-244)

«Rosene er røde…»

Husker du minneboka di? Der venner og kjente skulle skrive en hilsen og skape gode minner? Selv har jeg noen vonde minner fra den tida. Ei jente jeg var forelska i på barneskolen fikk minneboka mi, og jeg håpte sterkt at hun skulle skrive:

Rosene er røde, fiolene er blå
Druene er søte, og du er likeså

Men så skrev hun:

Når du vert gamal og ingen vil ha deg
Set deg på taket, og la kråka få ta deg

Slikt gjorde vondt. Veldig vondt. Det er vel unødvendig å si at det aldri ble oss.

Hva er våre barns minnebøker?

Forleden fortalte husets eldstemann på sju at han nå var venn med sin bestekompis. Et underlig utsagn, men det han mente var at han var digitalt koblet sammen med kompisen sin på Moviestarplanet. Jeg ser også at han kommuniserer og utveksler små historier med tanter, onkler og søskenbarn ved hjelp av iMessage på iPod’en sin. Er dette hans digitale minnebok, før han får lov til å ta steget over på Facebook?

I årevis har Riksarkivet lurt på hvordan vi skal ta vare på vår digitale historie. Bjørnstjerne Bjørnson-biograf Edvard Hoem sa på radio forleden at framtidige biografier blir annerledes når de gode, gamle korrespondansearkivene ikke lenger er tilgjengelige. Kanskje blir det slik at i framtida må fortellingen om fortida skrives i sanntid, for det er da vi har tilgang til kildene?

I bunnløs fortvilelse over å bli plassert på taket blant kråkene var jeg på nippet til å kaste hele minneboka, den gangen for nesten tretti år siden. Jeg gjorde ikke det, og nå ligger den trygt lagret i det enorme «Arkiv 1″, det vil si loftet hjemme i Sogn og Fjordane. Heldigvis i lesbart format. Er det like sikkert at minnene i Moviestarplanet og iMessages kan dekodes og avleses i 2042?

(Takk til tre gode kolleger, Nina, Aina og Anette, for ideen til dette innlegget!)

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.