Fáninn

Som over snittet interessert i flagg og flagghistorie (ja, vi finnes), er det alltid fascinerende å oppdage nye fortellinger om flagg.

For en tid tilbake var det en god og særdeles årvåken venn av meg som kom over boka “Fáninn. The Flag”. Boka forteller historien om det islandske flagget. Som de fleste sikkert kjenner til ser det ut som det norske, men med “omvendte” farger.

Men det var ikke opplagt at flagget skulle se slik ut. I årevis var det en torsk eller en tørrfisk som var symbolet på Island. Mot slutten av 1800-tallet økte den folkelige misnøyen med tørrfisken, spesielt når den danske overmakten smykket seg med kongelige løver og Dannebrog (det danske flagget). I en periode ble et flagg med en falk brukt for å symbolisere Island, men den islandske falken tok aldri av.

I 1897 kom det et forslag om å bruke et blått flagg med hvitt kors som Islands flagg. Det blå skulle symbolisere himmelen og det hvite snøen, samtidig som korsformen ville signalisere tilhørighet til andre nordiske land.

Islendingene skred til verket. I ettertid kan vi si at islendingene markedsanalyserte seg fram til nytt flagg. Det var mange diskusjoner lokalt, og de nødvendige skrivelser ble sendt til kongen i København. Han var positiv, men hadde som krav at et nytt flagg ikke måtte ligne på flagget til et annet land.

Da måtte islendingene snakke med grekerne, for på den tiden var det greske ‘innenriksflagget’ et hvitt kors på blå bakgrunn (som det øvre venstre hjørne i det greske flagget i dag). Grekerne sitt flagg var symmetrisk, mens islendingene planla et flagg med ‘skandinavisk’ kors, det vil si med den korte staven litt til venstre for midten (som det norske). I det offisielle svaret til Island var grekerne positive, men danskene nølte.

Så måtte man snakke med islandske sjøfolk. På den tiden var ett av de viktigste kriteriene for et godt flagg at det var lett synlig til havs (det er kanskje derfor nederlenderne noen hundre år tidligere hadde byttet ut den oransje stripen i flagget sitt med en rød. Fotballaget er som kjent oransje fremdeles). Islendingene var bekymret for at det nye blåhvite flagget deres skulle bli for likt det svenske blågule.

Mannen som ble spurt var rektor Páll Halldórsson ved Styrmannsskolen. Rektor Páll tok ikke lett på saken – han heiste et svensk og et blåhvitt islandsk prøveflagg på Engey utenfor Reykjavik, og fikk sjøfolk til å si hva som var hva fra ulike avstander og under ulike værforhold. Konklusjonen var entydig: Et nytt, blåhvitt islandsk flagg kunne lett bli forvekslet med et svensk! Huttetu!

Flaggkomiteen ba deretter folk flest om å komme med andre forslag. Det kom inn mye snodig, som bokomslaget viser. To forslag ble sendt til kongen i København for beslutning i 1914. Han valgte til slutt et blått og hvitt flagg – med et rødt kors i midten! Islendingene hadde fått et flagg som var i slekt med andre nordiske flagg, med blått for himmelen og fjellene, hvitt for snøen og isen, rødt for lavaen og ilden, og, ikke minst, tilstrekkelig forskjellig fra flaggene til svensker og grekere og andre fremmedfolk!

Hva kan vi lære av denne historien? For det første, skal du finne på noe nytt og ønsker å teste ut konseptet, så identifiser de viktigste målgruppene. For islendingene var dette kongen i København, grekerne, lokale sjømenn og den jevne islending.

For det andre, og kanskje det viktigste: Dersom du har en marginal interesse, så del den med en god venn, som deretter kan spore opp nye og spennende bøker til deg!