Intet menneske er ei øy

Jeg har alltid vært fascinert av øyer. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er noe med at ei øy er et samfunn litt isolert fra resten av samfunnet. Som barn husker jeg at jeg leste Jules Vernes «Den hemmelighetsfulle øya» med stor interesse. Kaptein Smiths evner på all verdens områder var ekstremt fascinerende, og i timesvis kunne jeg tegne mine egne øyer og lage fiktive samfunn der.

Nylig besøkte jeg ei anna øy som har fascinert meg, om enn på en annen måte. I september var jeg på omvisning på Robben Island, fangeøya utenfor Cape Town der Nelson Mandela og flere andre satt fenglet i årevis. Det jeg ikke visste om Robben Island var at den var så stor; guidingen foregikk i buss! Jeg hadde sett for meg ei øy med et fengsel, men det viste seg at det var et helt samfunn der ute, med kirke og skole og butikker, for fangevokterne og deres familier bodde jo der. Den dag i dag er det ca. 100 fastboende på Robben Island, i all hovedsak folk som er tilknyttet museumsdriften. Å bli guidet av en tidligere fange, som vi ble, det var en sterk og spesiell opplevelse.

Den øya som jeg kanskje har mest lyst å besøke er St. Kilda. Ytterst i havet vest for Skottland ligger ei gruppe øyer helt for seg selv. Det har bodd folk der i to tusen år, men aldri mer enn et par hundre. Det var fastboende på hovedøya helt fram til 1930. Da ble det for vanskelig å klare seg for de 36 personene som fremdeles bodde der. Storsamfunnet innhentet dem, og de ble flyttet til fastlandet i Storbritannia.

St. Kilda var virkelig et samfunn helt for seg selv. Folk styrte seg selv – mennene hadde «parlament» i hovedgata hver morgen – og det var uendelig langt til det skotske fastlandet, og London var en hel verden unna. De jaktet på dyr og fugler, holdt noen sauer, dyrket det som kunne dyrkes på et slikt sted, og levde i en isolasjon det vil være vanskelig for oss å fatte. Dersom de ville få kontakt med omverdenen, så måtte de tenne et bål på det høyeste punktet og håpe at et passerende skip så det, eller de sendte ut det som i praksis var en flaskepost, og håpte at noen på det skotske fastlandet fant det. Noen av disse forsøkene på å få kontakt med andre rak i land i Norge, så en veldig presis kommunikasjonsform var det nok ikke.

Nylig gikk St. Kilda over i historien for godt, da den siste av de fastboende døde. Norman John Gillies var bare barnet da han ble evakuert fra St. Kilda. Da moren hans, Mary. døde i 1930, fant de som fremdeles bodde på St. Kilda at nå var det nok, og de ba om å få flytte. For mange av de eldre fra St. Kilda ble det vanskelig å takle livet på fastlandet. De hadde aldri brukt penger, og de hadde heller aldri sett et landskap med trær! Men de unge, som Norman John, klarte seg fint. Han døde 88 år gammel i slutten av september, og da var den siste som husket noe fra St. Kilda borte.

«Intet menneske er ei øy helt for seg selv» skrev John Donne. Det stemmer nok, «ethvert menneske er et del av et kontinent.» Men når det gjelder øyer, så er nok noen av dem, som Jules Vernes fantasiøy, sør-afrikanernes fangeøy, og historien om St. Kilda, noe helt for seg selv.

Mine barn forstår meg ikke…

Jeg innrømmer det gjerne: Det er krise i heimen. Mine barn forstår meg ikke!

Jeg er jo en fyr som forsøker å følge med i tida og holde meg oppdatert på det som skjer. Likevel får jeg av og til følelsen av at mine barn ser meg som en representant for en svunnen tid.

Min eldste sønn på ni år fikk bærbar pc til jul. En gang etter jul spurte jeg om han ville ha den med på hytta. Da så han dumt på meg og sa at «nei, for der virker den ikke!» Min reaksjon var som forståelsesfulle fedre flest: «For noe tull, klart den virker der!» -»Nei, det gjør den ikke, for der har vi ikke Internett!» svarte han. Og det stemmer, vi har ikke trådløst nett på hytta. Hans definisjon av «å virke» er altså at pc’en er på nett. Min yngste sønn på seks har sagt noe lignende: «Det verste med hytta er at det ikke er App Store der.» Da ‘virker ikke’ hans iPod touch.

Og apropos iPod. Jeg har en iPod nano fra 2007 liggende i bilen. Den omtaler yngstemann konsekvent som «pappa sin iPod fra gamle dager». Slike kommentarer er jo til å bli deprimert av. Men min iPod er jo strengt tatt like gammel som han. Og selv om jeg kanskje ikke ville omtalt noe fra tidlig 70-tall som «gamle dager», så innser jeg jo at det er en viss retrofølelse over ting som snart er førti år…

Min yngste sønn vet heller ikke hva en CD er. Hans forhold til musikk er i all hovedsak det han til enhver tid ønsker å spille fra YouTube. Og jeg som til og med husker da CD’en kom! Da fortalte jeg entusiastisk til min mormor at «en elefant kan tråkke på den, og likevel blir den ikke ødelagt!» Det imponerte mormor i usedvanlig liten grad, husker jeg, og det var jo heller ingen stor fare for løse elefanter i ytre Nordfjord på 80-tallet.

Mine barn forstår meg ikke. De forstår ikke hva jeg mener når jeg sier at «barne-tv begynner klokka seks», for Netflix, YouTube og Disney sender barne-tv hele døgnet. De forstår ikke at jeg mener at det er bedre at de krangler om Matchbox-biler enn at de samarbeider i Minecraft. De forstår ikke at å spille med Ludo-brikker er bedre og sunnere for deres utvikling enn FIFA 13 på Wii. De forstår ikke at da pappa var liten fantes det ikke datamaskiner, mobiltelefoner og nettbrett, for «hvordan kom dere inn på Internett da?»

Mine barn forstår meg ikke. Men nå er det snart sommerferie. Og da skal mine barn få forstå hvordan det kjennes når fisken biter en sommerkveld. Forhåpentligvis. Den bet i alle fall «i gamle dager»…

Bøker som mora di kan like

Jeg er så heldig at jeg vokste opp i et hjem med et leksikon. Aschehougs konversasjonsleksikon, den femte utgaven i totalt 20 bind. Solide saker, både i innhold og vekt. For meg var leksikonet en bruksgjenstand, et verktøy. Derfor lå det strødd på gulv og bord, gjerne oppslått på steder der det var noe jeg skulle lese eller notere meg. Skulle du ta deg fram på gulvet på gutterommet, måtte du trø varsomt, slik at du ikke tråkket på en artikkel om Romerrikets vekst og fall eller den om fotosyntesen.

Dette irriterte mora mi, for å si det diplomatisk. Hun sa, med rette, at leksikon var dyre ting, og ikke burde ligge å flyte på gulvet, og kanskje bli ødelagt. Hun hadde selvsagt rett (i retrospekt har mødre forbausende ofte rett. Ikke sitér meg på det!), men for meg var leksikonet som sagt et verktøy. Og man har vel ikke verktøy stående på utstilling?

Jeg hadde et mål om å kjøpe meg et eget og nyere leksikon når jeg ble voksen. Men plutselig var det slutt. Leksikonene i 20 bind var borte! Wikipedia tok over med en fascinerende enkel forretningsidé: Samle all verdens kunnskap og gjøre den tilgjengelig på alle språk - gratis. Og det mest utrolige – alle kunne bidra!

Papirleksikonene klarte seg ikke. Den siste utgaven av Store Norske leksikon kom i 2007. I 2012 var det slutt for Encyclopedia Britannica i papirversjon, 244 år etter førsteutgaven.

Selv har jeg blitt en storforbruker av Wikipedia. Jeg leser og leser, og tenker «bare én artikkel til!» Men sitter du der, dypt inne i indianernes historie, og plutselig leser du om utdødde språk, og vips! så er du inne på nyere fransk litteratur. Eller noe annet. Da går timene fort.

Heldigvis går det bedre også for de tradisjonelle leksikonene. Selv om Store Norske Leksikon måtte gjennom noen tunge år på slutten av 2000-tallet, så har det nå funnet en forretningsmodell som tilsynelatende virker: Lesertallene for snl.no øker, og snart har nettutgaven av Store Norske Leksikon like mange lesere i timen som hele salget til den siste papirutgaven! Og bra er det, for Wikipedia trenger, som alle andre, konkurranse, og det er viktig at et levende språk har sitt eget leksikon.

Og best av alt – du kan slå opp og lese og legge til sides så mange artikler du bare vil, uten at du risikerer å snuble i bøkene dine. Leksikon på nett er altså ikke bare fint for deg, det er også bøker som mora di kan like!

Å fortelle en historie

Det er mange som holder gode foredrag og er dyktige på presentasjoner. Men min påstand er at de færreste forteller en god historie. De fleste som holder foredrag (meg selv inkludert) drar gjennom Powerpoint-bilde etter Powerpoint-bilde, uten noen større tanke om hva som er den historien vi egentlig ønsker å fortelle.

Derfor er det ekstra inspirerende å møte personer som ikke bare presenterer og foredrar, men som faktisk har ei historie som skal fortelles. Steinar Bjartveit er en slik person. Jeg har vært så heldig at jeg har sett ham «live» ved flere anledninger. Steinars store styrke, utover det at han er en god forteller, er at historiene ikke er hentet fra moderne management-litteratur og det nyeste nye fra det store utland. Hans historier er fortelinger fra romertid og middelalder, stort sett fra en tid da vi tror at alt var annerledes enn i dag. Historiene han forteller er klassiske og tidløse, men nettopp derfor også høyst relevante i dag. Og de er en god påminnelse om hvor lite ved menneskenes adferd og holdninger som faktisk har endret seg.

Nå ligger det ute et foredrag om Julius Cæsars kriger i Gallia. Det foredraget egentlig handler om er ledelse og strategi. Om du er interessert i romere og ledelse, eller begge deler, eller ingen av dem, vel, det betyr egentlig lite. For vi er alle interessert i å høre en god historie. Derfor synes jeg du skal lene deg tilbake og se hvordan Steinar Bjartveit forteller en historie. Der har vi alle noe å lære!

Fotovenner og fotovaner

Så er også FotoKnudsen historie. Selskapet klarte ikke å tilpasse seg en digital fotohverdag. Når den disruptive digitaliseringen kommer med nye konkurrenter, er også fotobransjen blant dem som lurer på veien videre. For FotoKnudsen stoppet altså veien her.

Jeg synes det er synd. Jeg har vært kunde der i mange år. Ikke på den måten at jeg har fått fremkalt så mange bilder der. Slettes ikke! Å sette bilder i album er min konstant dårlige samvittighet.

Men mulighetene FotoKnudsen har gitt meg på nettet har endret fotovanene mine. I stedet for å lage et album av Frankrike-ferien i 2011 laget jeg og FotoKnudsen et bilde på lerret av fire ulike Provence-bilder. Nå henger bildet på kjøkkenet, slik at jeg er litt i Provence hver dag. Og jernbanestasjonen i Monaco henger i stua (det er for øvrig det samme bildet som jeg bruker som heading på bloggen min). Og i trappa henger bilder av et gammelt hus hjemme.

Så FotoKnudsen og jeg har vært gode venner. Jeg har forsøkt meg som fotograf, og FotoKnudsen har sendt meg fysiske bilder i det formatet jeg ønsket å henge opp.

Men til tross for at selskapet etter min mening ser ut til å ha justert forretningsmodellen og tenkt nye inntekter, var det altså ikke nok. Fotovanene endret seg, kundene forsvant, inntektene sviktet, og jeg er en fotovenn fattigere.

Et år på bortne.com

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2012 annual report for this blog.

Her er et utdrag:

600 people reached the top of Mt. Everest in 2012. This blog got about 11 000 views in 2012. If every person who reached the top of Mt. Everest viewed this blog, it would have taken 18 years to get that many views.

Click here to see the complete report.

I dag kommer fasiten!

Det er sjelden – svært sjelden – at markedsanalytikere får tilgang til en fasit. Når jeg spør norske forbrukere om hvilken bank som er deres hovedbank, og hvilken bank de ville valgt i dag, er det vanskelig å slå en fasit i bordet. Så vi markedsanalytikere er avhengig av å vurdere eventuelle utvalgsfeil og målefeil, og regne på feilmarginer og konfidensintervall.

Men det finnes noen målinger som faktisk har en fasit, nemlig politiske valg. Det er nesten helt umulig å tenke seg et politisk valg i et moderne demokrati uten meningsmålinger i forkant. Ja, man kan faktisk si at meningsmålingene er en viktig del av demokratiet. Valgfusk vil være betydelig vanskeligere dersom meningsmålingsinstituttene gjør jobben sin, og gode meningsmålinger skaper en egen dynamikk i en valgkamp. For meningsmålinger kan både påvirke valg og samtaler mellom politikere mellom valg.

I dag kommer fasiten på den tilsynelatende endeløse rekken av meningsmålinger i forkant av det amerikanske presidentvalget. Resultatene fra de ulike meningsmålingene presenteres elegant på nettstedet RealClearPolitics. I morgen vet de amerikanske meningsmålingsinstituttene hvor godt de traff. Denne kunnskapen kan de bruke til å finjustere modellene sine, slik at de treffer enda bedre neste gang.

Så – i dag – på den amerikanske valgdagen, får vi som har fulgt med på meningsmålingene fra USA endelig fasiten. Valgdagen er demokratiets fineste dag. Og en av markedsanalysens viktigste. Godt valg!

30, trøtt og trasig?

I dag er det bursdag! En nær venn er 30 år. Vi ble voksne sammen, og denne vennen har vært med på utallige fester og bidratt til bokstavelig talt høy stemning. Og han har vært med i vonde og tunge stunder, og satt ord og toner på sorger og lette depresjoner.

Jeg husker da vi møttes. Jeg husker at jeg fortalte bestemora mi at en elefant kunne trakke på ham uten at han ble skadet og fikk vondt av det! Jeg var entusiastisk. (Bestemor var ikke det.) I mange år var vi uadskillelige, både i livets opp- og nedturer.

Men i de siste årene har våre veier skiltes. Det er lenge siden jeg har sett og brukt ham. Jeg har andre venner nå. Ingenting varer evig. Heller ikke vennskap. Ikke tålte han elefanter, heller.

I en alder av 30 år er altså denne vennen i ferd med å slite med fysikken. Han er allerede litt trøtt og trasig. Nå er han henvist til bensinstasjoner der han står og gjør seg til. Hvem snakker jeg om? Du finner svaret her.

Fáninn

Som over snittet interessert i flagg og flagghistorie (ja, vi finnes), er det alltid fascinerende å oppdage nye fortellinger om flagg.

For en tid tilbake var det en god og særdeles årvåken venn av meg som kom over boka «Fáninn. The Flag». Boka forteller historien om det islandske flagget. Som de fleste sikkert kjenner til ser det ut som det norske, men med «omvendte» farger.

Men det var ikke opplagt at flagget skulle se slik ut. I årevis var det en torsk eller en tørrfisk som var symbolet på Island. Mot slutten av 1800-tallet økte den folkelige misnøyen med tørrfisken, spesielt når den danske overmakten smykket seg med kongelige løver og Dannebrog (det danske flagget). I en periode ble et flagg med en falk brukt for å symbolisere Island, men den islandske falken tok aldri av.

I 1897 kom det et forslag om å bruke et blått flagg med hvitt kors som Islands flagg. Det blå skulle symbolisere himmelen og det hvite snøen, samtidig som korsformen ville signalisere tilhørighet til andre nordiske land.

Islendingene skred til verket. I ettertid kan vi si at islendingene markedsanalyserte seg fram til nytt flagg. Det var mange diskusjoner lokalt, og de nødvendige skrivelser ble sendt til kongen i København. Han var positiv, men hadde som krav at et nytt flagg ikke måtte ligne på flagget til et annet land.

Da måtte islendingene snakke med grekerne, for på den tiden var det greske ‘innenriksflagget’ et hvitt kors på blå bakgrunn (som det øvre venstre hjørne i det greske flagget i dag). Grekerne sitt flagg var symmetrisk, mens islendingene planla et flagg med ‘skandinavisk’ kors, det vil si med den korte staven litt til venstre for midten (som det norske). I det offisielle svaret til Island var grekerne positive, men danskene nølte.

Så måtte man snakke med islandske sjøfolk. På den tiden var ett av de viktigste kriteriene for et godt flagg at det var lett synlig til havs (det er kanskje derfor nederlenderne noen hundre år tidligere hadde byttet ut den oransje stripen i flagget sitt med en rød. Fotballaget er som kjent oransje fremdeles). Islendingene var bekymret for at det nye blåhvite flagget deres skulle bli for likt det svenske blågule.

Mannen som ble spurt var rektor Páll Halldórsson ved Styrmannsskolen. Rektor Páll tok ikke lett på saken – han heiste et svensk og et blåhvitt islandsk prøveflagg på Engey utenfor Reykjavik, og fikk sjøfolk til å si hva som var hva fra ulike avstander og under ulike værforhold. Konklusjonen var entydig: Et nytt, blåhvitt islandsk flagg kunne lett bli forvekslet med et svensk! Huttetu!

Flaggkomiteen ba deretter folk flest om å komme med andre forslag. Det kom inn mye snodig, som bokomslaget viser. To forslag ble sendt til kongen i København for beslutning i 1914. Han valgte til slutt et blått og hvitt flagg – med et rødt kors i midten! Islendingene hadde fått et flagg som var i slekt med andre nordiske flagg, med blått for himmelen og fjellene, hvitt for snøen og isen, rødt for lavaen og ilden, og, ikke minst, tilstrekkelig forskjellig fra flaggene til svensker og grekere og andre fremmedfolk!

Hva kan vi lære av denne historien? For det første, skal du finne på noe nytt og ønsker å teste ut konseptet, så identifiser de viktigste målgruppene. For islendingene var dette kongen i København, grekerne, lokale sjømenn og den jevne islending.

For det andre, og kanskje det viktigste: Dersom du har en marginal interesse, så del den med en god venn, som deretter kan spore opp nye og spennende bøker til deg!

En minnepille? Hjerne det!

Tidvis fascineres jeg av min egen evne til å glemme ting. Jeg glemmer ting, store og små, hele tiden! Det er spesielt ille dersom noen har sagt noe til meg, og jeg tenker at «det skal jeg klare å huske.» Det gjør jeg sjelden.

Nøkkelen til å huske ting for min del er å skrive dem ned. Ikke på ark (dem glemmer jeg), men på telefonen. Jeg tar notater og legger inn påminnelser og klokker som ringer, jeg sender e-post til meg selv, og jeg bruker twitter som liste over ting jeg skal huske å lese. Heldigvis har det ikke gått så langt at jeg har begynt å ringe inn beskjeder til min egen mobilsvar, men det er nok det neste.

En gang var jeg ganske god på sitte i ro på en stol og lese i åtte timer og huske det jeg leste. Men det var før Internett og alt det andre som forstyrrer konsentrasjonen. Noen mener at Internett endrer måten vi tenker på. Nicholas Carr, forfatteren av «The Shallows: What the Internet is Doing to our Brains«, mener at:

… måten vi tenker på er formet av verktøyene vi benytter. – Dette gjaldt kartet, alfabetet, klokken og boktrykkerkunsten, og det gjelder for internett. Nettet fremmer de mentale ferdighetene som har med å raskt samle inn små biter informasjon fra mange kilder, men motvirker den formen for dyp, oppmerksom tekning som fører til at kunnskap bygges opp, at vi kan tenke omkring begreper, reflektere og kontemplere… [sitatet er hentet fra abcnyheter.no]

I tillegg har jo verdien av å huske ting gått ned. Hvorfor skal man huske noe som helst, når man kan google det? Jeg har til og med opplevd quiz’er der folk tar fram telefoner for å google eller wikipedi’e etter korrekt svar. Da blir evnen til å søke etter informasjon mer verdifull enn evnen til å huske informasjon.

Av og til tenker jeg at jeg er svært glad for at jeg studerte i gamle dager, dvs. på den tid e-post var noen vi sjekket hver fredag ettermiddag og telefoner hang på veggen. Jeg er ikke sikker på at det er like lett å være student i dag, og konsentrere seg om demokratiteori/uorganisk kjemi/strafferettsprosedyrer (eller hva man nå studerer), samtidig som man skal holde styr på hva som skjer der ute i den digitale verden.

Men – på den annen side – mesteparten av det livet vi lever kan sies å være hektisk og fragmentert. Når drev du for eksempel sist på med én oppgave i åtte timer? Og i et hektisk og fragmentert liv blir det å pusle sammen bruddstykker av informasjon til det som gjør oss i stand til å fungere som mennesker.

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.