Skriften og talen: Teknologifrykt anno 1300

På slutten av høymiddelalderen, rundt år 1300, var det murring og uro blant dem som på den tid var ‘folk flest’, nemlig bøndene. De murret over mye av det samme som folk flest murrer over i dag, som skattenivå og dårlige politiske beslutninger. Men det var også noe nytt som skapte uro blant folket på denne tiden, og det var den nye teknologien som het «skrift.»

Bondesamfunnet hadde i all hovedsak vært et muntlig samfunn. Runeskriften hadde selvsagt eksistert, men det er begrenset hvor mye du gidder hogge i stein. Det var talen som gjaldt; lover og regler ble overlevert muntlig, kunnskap måtte overføres ved tale, ved mistanke om en forbrytelse var det om å gjøre å mønstre edsvorne menn som kunne gå god for deg, og den som var mest poppis på fest var den som kunne flest artige historier og viser.

Skriften og pergamentet endret på dette. Nå ble lover og regler skrevet ned, og kunnskap og fortellinger kunne forflytte seg uavhengig av den som kunne det. Landet skulles bygges med lov, og det betød skrift. Et godt muntlig ord ble mindre verdt enn ett som var skrevet ned.

Bøndene likte dette dårlig. Det utfordret deres makt. Gammel hevd og klar tale på tinget ble mindre verdt i møtet med lovens bokstav. Han som husket best var ikke lenger kongen på haugen – det var han som kunne skrive og lese.

I vår tid står striden mellom to former av det skrevne ord – det analoge (som med unntak av boktrykkingen ikke har endret seg nevneverdig på 700 år) og det digitale. Bokbransjen og bibliotekene sliter med å tilpasse seg en ny digital hverdag (skal bibliotekenes ebøker være utlånt?). Mellommannens betydning faller bort. La meg bruke blogging som eksempel: Det er ingen forlegger som avgjør om det en blogger skriver er lesverdig – det avgjør leserne, hver enkelt og som fellesskap.

Slik sett kan det være at digitaliseringen av det skrevne ord hadde falt i god jord hos 1300-tallsbøndene. Nå er det ikke han som kjenner noen som kan masseprodusere analog skrift i fysiske bøker som når ut med et budskap, men hun med det gode minnet, de artigste historiene og den beste evnen til å la ord bli til bilder i hodene på dem som sitter rundt det digitale leirbålet.

(Historisk kilde: «Norvegr», bind 1: 240-244)

Da jeg forsøkte å skrive ut Internett

Å rydde på loftet kan være en stri tørn. Én ting er alt rotet. Men enda verre er det når fortidens synder kommer for en dag.

Her forleden kom jeg over en ringperm med pent innsatte ark i (og ikke bare sauset sammen, slik jeg hadde for vane). Her hadde jeg satt inn et hundretalls fargeutskrifter fra nettstedet «Flags of the World» (ja, jeg har en obskur interesse for flagg, men det er en annen historie).

20120131-190023.jpg

Det viste seg at i 2000 fant jeg det fornuftig å skrive ut deler av dette nettstedet. Hvorfor er meg ukjent, men jeg synes å huske at jeg var relativt entusiastisk over å ha funnet det, og kanskje var jeg redd for at det skulle forsvinne. Ikke vet jeg, men FOTW er i dag verdens største for oss flagginteresserte, så vi skal være glade for at ga meg etter å ha skrevet ut flaggene fra Det forente kongedømmet av Storbritannia og Nord-Irland.

I ettertid er nok dette et eksempel på hvordan man forsøkte å forstå et nytt medium med et gammelt begrepsapparat. Internett, med unntak av små enkeltheter, lar seg ikke skrive ut. Ikke er det spesielt hensiktsmessig, heller. I de tolv årene som har gått siden jeg forsøkte, har jeg har mye nytte av «Flags of the World.» Permen med Internett i, derimot, har i alle år vært hensatt til en mørk krok på loftet.

Forskjellen som utgjør en forskjell

Gini-koeffisienten. Okey, kanskje ikke et begrep som får blodet til å bruse, og som fører til at den moderne leser tenker «jøss, dette lover godt for resten av innlegget!» Jeg ser det.

Men Gini-koeffisienten er et mål som brukes for å måle lønnsulikhet. Jo høyere verdi (mot 1.0 eller 100), jo større lønnsforskjeller. Sverige er ofte det landet i verden som får lavest indeksverdi, mens Norge har bittelitt høyere verdi. I de fleste målinger ligger alle de nordiske landene samlet og lavt.

På denne linken er det et kart som viser hvordan verden ser ut «Giniwise», altså hvor lønnsulikhetene er størst og minst. Europeiske land, Canada, Australia og noen sentralasiatiske land har ganske lav Gini-verdi, altså små lønnsforskjeller. USA, Kina, Sør- og Mellom-Amerika og det sørlige Afrika har større lønnsforskjeller. Russland, India og deler av Midtøsten ligger midt på skalaen.

Innen økonomisk forskning er det en diskusjon om lønnsulikhet er en hemmer eller trigger for økonomisk vekst. Verdensbanken har oppsummert noen av argumentene. Et grafisk plot (som er noen år gammelt) fra @visualecon viser at høy ulikhet faller sammen med lav BNP (brutto nasjonalprodukt) pr. innbygger. Land med små lønnsforskjeller tenderer til å ha mer stabil økonomisk vekst og færre finanskriser (Time, 9. januar 2012: 9). I den samme artikkelen i Time går det fram at lønnsulikheten innad i USA har økt de siste 20 åra, og at delstater med store lønnsforskjeller har høyere arbeidsledighet og større boligprisbobler enn delstater med små forskjeller.

Så da er det jo nærliggende å tenke at lønnsforskjellene er en mulig årsak til finanskrisa? Eller at økende lønnsforskjeller gjør det vanskeligere å få veksten i gang igjen? Og hva så med de relativt store lønnsforskjellene i BRICS-landene, som ofte blir framhevet som dem som skal dra oss ut av krisa? Kan økende lønnsulikhet i verden føre til denne krisa blir verre enn alle andre? Jeg vet ikke, men kanskje bør man framover sperre opp øynene når en artikkel begynner med – ja, nettopp ordet «Gini-koeffisienten«.

«Du har allerede betalt!»

Det er alltid hyggelig å høre «du har allerede betalt» i en eller annen sammenheng der du tror at du skal betale for deg. Da smiler du og er så glad, og føler nesten at du har spart beløpet, og vel så det!

Jeg har tidligere skrevet at «Snart betaler du med mobiltelefonen din«. Dette var ikke helt sant, for nå tenkte jeg å gjøre deg oppmerksom på at du har lang erfaring i å betale – med mobiltelefonen din.

Hva tenker jeg på? Dersom du har en smarttelefon (som iPhone), så har du sikkert lastet ned en applikasjon, en app. Mange av disse betaler du for, for eksempel sju kroner. Da betaler du den med passordet ditt i App Store, og summen trekkes av det bankkortet du har oppgitt. Dette er en mobil betaling. Til sammen er det lastet ned mange milliarder applikasjoner, så dette skjer mange, mange, mange ganger daglig.

Kanskje du også har betalt parkering med mobiltelefonen din. Selskapet EasyPark tilbyr dette. Parkeringen blir ikke belastet mobilregningen, men et oppgitt kredittkort. I Trondheimsområdet kan du bruke mobilen din til å kjøpe billetter til buss og trikk, og bare for å demonstrere hvor enkelt dette er, så har selskapet gitt det navnet Mobillett (dette kunne vært en fordel for en bortreist bankmann som tok feil en gang…). Kaffegiganten Starbucks tilbyr sine kunder å betale med mobiltelefonen sin, og en av fire betalinger hos Starbucks i Nord-Amerika skjer nå via deres betalingsapp. Kanskje har du også allerede tatt i bruk NSBs nye applikasjon for mobil betaling på togene? Tidligere har i alle fall jeg følt det som litt «styrete» å ordne togbilletter. Nå er mobiltelefonen min billett. Og dersom du har lastet ned ringetoner, musikk, stemt på vinneren (eller taperen) i Melodi Grand Prix, så er alt dette innenfor det vi på sett og vi kan kalle mobil betaling.

Så hvis du er én av de 1,5 millioner nordmennene som kjøpte smarttelefon i fjor, eller blant de 1,3 som kjøpte smarttelefon i 2010 (DN, 8. februar 2012), eller hvis du i det hele tatt har en mobiltelefon, så har du allerede erfaring med å betale med mobiltelefonen din. Du har allerede betalt, for å si det slik. Så da trenger du ikke frykte at bankkortet ditt forsvinner. Ble du glad nå?

Hardy-guttene og forretningsmodellen som forsvant

Jeg regner med at du husker Hardy-guttene? Historiene om Joe og Frank  (og den litt andpustne Chet på slep) som fanget de sleipeste skurkene i Amerika bergtok flere generasjoner gutter, og kanskje noen jenter også. Hardy-guttene var ofte ute i hardt vær, og hadde en lei tendens til å rote seg bort i skumle ting der det var mørkt, regnfullt og langt til folk.

Hva skjedde med våre venner i Bayport da mobiltelefonen kom, mon tro? Da kunne de jo bare ringe etter hjelp når det røynet på. Et minimumskrav i vår tid når du skal på skurkejakt er at du har fullt batteri på telefonen. Og hva med Internett? I stedet for å gå på jakt etter opplysninger og oppsøke tvilsomme typer på steder du ikke vil at din mor skal vite at du ferdes, så er det ikke fullt så lugubert med informasjonssøk på Google. Kan Hardy-guttene overleve en mobil og digitalisert tidsalder?

Det er mange andre bransjer som sliter med at den gamle og veldig gode forretningsmodellen forsvant under bena på dem. Platebransjen og platebutikkene er et velkjent eksempel. Platebutikkene sliter med å overleve etter at musikken ble digitalisert og afysisk. Antall bokhandlere går ned i mange land, både på grunn av nettbutikker som selger fysiske bøker, men også fordi selve boka har blitt digital. Fotobutikkene forsvinner (ja, kanskje har hele ‘fotobransjen’ forsvunnet, skattekontorene legges ned, papiravisenes forretningsmodell har hatt bedre dager, ja, du skjønner tegningen. Svært mange bransjer opplever det vi kan kalle et fysisk forfall, det vil si at en gammel forretningsmodell basert på salg av fysiske enheter og/eller fysisk tilstedeværelse utfordres ganske kraftig av mer effektive forretningsmodeller som på en eller annen måte er digitale.

Også finansbransjen merker dette. På relativt kort tid har man begynt å snakke om aksjemeglere på samme måte som jeg antar våre forfedre for 30.000 år sider snakket om neandertalerne: «Dette kan da umulig gå godt?» Aksjemegleren utfordres av nettløsninger og robothandel, og skulle aksjemegleren dø ut, vil det bli lite folk i begravelsen, i følge Dagens Næringsliv.

Hva så med den fysiske delen av bankenes forretningsmodell, mest tydelig eksemplifisert med det fysiske bankkontoret? Kommer bankkontoret i modernisert form til å overleve en digitalisert og i økende grad mobil verden? Det finnes mange spådommer og teorier her, og i et senere innlegg skal jeg forsøke å oppsummere en del av dem. Men én sak er klar: Dersom bankkontoret skal overleve, må det være en iboende kraft i bankenes forretningsmodell som er bedre og smartere enn det mange andre bransjer har klart å vise til.

Hvordan gikk det så med Hardy-guttene? Overlevde deres forretningsmodell en verden med betydelig bedre kommunikasjonsmuligheter enn det man hadde da de løste sitt første mysterium i 1927? Nå er jo verden dessverre skrudd sammen slik at høy alder kun er en garanti for én eneste ting her i livet, men det er en glede å kunne fortelle at etter 70 millioner solgte bøker er det fremdeles liv i våre venner. Joe og Frank har overlevd mobil og Internett, og jakter fortsatt skurker lenge etter leggetid. Men noe har likevel endret seg; nå er de hemmelige agenter for den føderale organet American Teens Against Crime, ATAC. Ser man det.

Hardy-guttenes forretningsmodell har enn så lenge overlevd digitaliseringen. Platebutikkenes og fotobutikkenes forretningsmodell har det i praksis ikke. Er de kontorbaserte bankenes forretningsmodell tilpasningsdyktig nok, eller står nye aktører i dag og ser på lett andpustne banker og tenker at «dette kan da umulig gå godt?»

Tre årsaker til at din neste bank heter ‘Mr. Phone’

Jeg har stor tro på mobiltelefonen din. Jeg har mindre tiltro til deg. Jeg tror at du er lat og uengasjert og går for lettvinte løsninger. Du er Guffen! Men heldigvis har du en Petter Smart i lomma!

Det er nettopp derfor jeg tror at din neste bank heter mobiltelefon. Hva mener jeg med det?

Jo, for det første: Du har telefonen din alltid med deg, over alt og hele tiden. Når du benker deg framfor tv’en og skal se ‘Top Gear’/’Frustrerte fruer’ (stryk det som ikke passer), og kommer på at «æsj, jeg har en regning som forfalt i går», da ligger telefonen på salongbordet. Du betaler mens du skjenker i en kopp grønn te/et glass mørkt øl (stryk det som ikke passer).

20120202-213926.jpg

For det andre: Når du står i kø på Rimirema med korga full av mørkt øl/grønn te (du stryker fortsatt det som ikke passer), og ser at folkene til venstre for deg ikke står i en vanlig kø, for de har allerede betalt varene med en kodeskanner på telefonen da de plukket dem fra butikkhyllene. Nå må de bare vise kassalappen på telefonen til butikkmedarbeideren som står og passer på. Da tenker du at «det der hadde jo vært greiere enn dette bankkortgreiene.»

For det tredje: Når du sitter og studerer privatøkonomien din på «Min økonomi»-sidene dine i mobil- eller nettbrettbanken, og tenker at «milde himmel, går det mye på mørkt øl/grønn te?!» (du vet hva du skal gjøre), da kan du bruke mobilen din til å ringe til kundesenteret i banken din, enten på vanlig telefon eller på videosamtale, og si «we need to talk.» Kanskje kan problemet løses der og da, eller kanskje må dere snakke sammen ansikt til ansikt. Uansett, da tenker du at «så greit det er å kunne snakke med noen om drikkevanene mine.»

Du er kjent for velge letteste utvei. Kompisen din, Mr. Phone, er kjent for å ta seg av komplekse saker og ting. Det er derfor dere passer så godt sammen.

Mødre som kommer seg

- «Det er utrolig så mye mamma har kommet seg i løpet av de siste årene», sa en tenåring en gang på åttitallet. Det han mente var at mor hadde blitt mindre teit. Mødre til tenåringer er ofte utrolig teite. De forstår som kjent ingenting. (Men de kommer seg etter hvert som poden blir eldre. Snodig.)

Min mor har tidvis ikke forstått. Hun har ikke forstått hva som er fascinerende med en datamaskin, Internett, eller sosiale medier.

Med jevne mellomrom de siste årene har det dukket opp statistikk som sier at kvinner over 50-60 år er det raskest voksende segmentet på Facebook. Og touch-teknologien tror jeg er så intuitiv og enkel at den appellerer til dem som ikke har vært bort i en datamaskin tidligere.

I fjor fikk min mor (godt hjulpet av en mer teknologisk framoverlent stefar) tilgang til både iPhone og iPad. Nå ringer hun på FaceTime og surfer på iPad’en, og får tilgang til et univers av informasjon og nettbutikker hun ikke ante eksisterte.

20120211-160931.jpg

Det artige er at min mor, som aldri har trykket på en PC i hele sitt liv, følger den samme utviklingen som befolkningen i land som Kenya og India; de hopper over PC’en, og går rett på mobile enheter (spesielt innenfor banktjenester). Hvem skulle tro at moder’n skulle bli del av en internasjonal trend?

Forleden skrev hun i en iMessage: «Det er bare å innrømme at data er på vei inn.» Snart kommer det nok en venneforespørsel på Facebook, tenker jeg.

Så; mødrene kommer. I dag, på morsdagen, er det på sin plass å hylle både min mor og alle de andre mødrene som kommer etter, og som stadig kommer seg. De er visst ikke så teite, likevel!

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.